Hvordan et liv skapte en plass for alle
Livet har sine svingninger, med gode dager på toppturer og noen daler med nedturer. Vi kan nok alle tenke tilbake til et øyeblikk på toppen av et fjell hvor vi følte oss mest lykkelige og ingenting kunne stoppe oss. Slik er det som regel for oss aller fleste, spesielt i ung alder med hele livet framfor seg. Som ung mann var Feliciano fremtidens håp for sine foreldre og søsken i en fattig familie i landsbyen Aguacatán. Hele livet hadde foreldrene hans jobbet hardt for at den eldste sønnen skulle få utdannelse og muligheten til et bedre liv. På en helt tilfeldig ukedag knuses livsplanene til Feliciano i det han blir sendt til den dypeste dalen i sitt liv. Fra å ha alt tilrettelagt for en god fremtid snus livet til en dal av frustrasjon og tristhet når Feliciano blir lam etter en trafikkulykke som bare 17-åring.
Når det ikke er nok ressurser eller kunnskap om funksjonsnedsettelse, er det heller ingen mulighet til å leve et verdig liv. Sønnen som skulle løfte familien ut av fattigdom ble en byrde i farens øyne. Han skammet seg over sønnen og ville kaste Feliciano ut av barndomshjemmet, men varmen fra moren var der fortsatt. Hun ville ikke gi opp sønnen sin og dro ham vekk med de hjelpende hendene hun hadde. Spørsmål om hvor lenge Feliciano vil leve kretsede rundt i hodet hans og drømmene han hadde da var blitt fullstendig knust. Han vil egentlig bare dø, hva slags liv kan han engang få leve?
Etter en lang reise fra å bli sett på som en skam for familien og utstøtt av samfunnet, har Feliciano, nå 60 år gammel, blitt en kjent, respektert og høyt verdsatt person i Aguacatán. Den lille organisasjonen Asopedi har i dag rundt 450 medlemmer, men Feliciano ønsker å hjelpe flere. Han har en drøm om at ingen skal måtte oppleve det han opplevde – å bli undertrykt, sett ned på og ekskludert. Han ser muligheten for å lage flere skoler hvor alle med funksjonsnedsettelser kan komme og bli tatt imot av like varme hender som moren hans hadde da han trengte det som mest.
Med mors kjærlighet holdes fortsatt en liten flamme i ham og sakte men sikkert lærte han å reparere radioer og TV-er, noe som førte til at han plutselig fikk bedre økonomi enn mange av vennene hans. Fra å nesten blitt kastet ut av huset og han i flere år har dratt seg frem bakkelangs med bare hender, blir han den aller første i den lille byen som skaffer seg rullestol. Han ser endelig en fremtid, bort fra den solvarme asfalten og bestemmer seg for å hjelpe andre i samme situasjon.
De blir noen kamerater med funksjonsnedsettelser som hjelper og støtter hverandre gjennom livets tunge tider og Feliciano blir en stor inspirasjon for mange. Etter en stund begynner flere familier med funksjonshemmede barn å komme til ham for å be om støtte - Hvordan kan vi hjelpe barna våre? Dette var starten på Asopedi. Feliciano startet arbeidet med skolen, arbeidstrening, fysioterapi og tilpassing av hjelpemidler.
